Inntoget av sosiale medier

Som IT Manager i Atea har jeg ganske stor innflytelse på mine kollegers hverdag. Jeg er med å påvirke hvordan hverdagen til mine kolleger skal være. Da jeg ble intervjuet som ukens IT-sjef i Computerworld noen måneder tilbake, var ett av spørsmålene om vi tillot de ansatte å benytte Facebook. Flere av mine kolleger i andre bedrifter var overrasket over at vi i et så stort selskap som Atea tillot bruk av dette. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er overrasket over at så mange andre selskaper ikke tillater bruk av sosiale medier som f.eks. Facebook. Jeg mener å ikke tillate sosiale medier er å grave seg ned i fortiden og ikke se fremover. Det er ikke noe poeng å stoppe utviklingen.

Så hva er sosiale medier? Vel, det er mest Internett- og mobilbaserte tjenester for å dele og diskutere informasjon mellom mennesker. Denne bloggen er definitvt et sosialt medie. Det som i sterkest grad skiller de sosiale mediene fra de tradisjonelle er at mens avis, radio, tv og film krever mye ressurser både finansielt og ofte også konsesjoner, kan tjenester som Blogger, Twitter, MySpace og Facebook benyttes av stort sett alle med nesten ingen ressurser og nå alt fra ingen til millioner av mennesker over hele verden. Det er ingen grenser for hvem som er mottakeren.

Alle kjenner Facebook. Det har i løpet av kort tid blitt det største sosiale mediet i verden. Det startet som en side for studenter på Harvard og har blitt et treffsted for mennesker over hele verden. Jeg synes det er et fantastisk verktøy for holde meg oppdatert med gamle og nye venner, familie og kolleger. Jeg oppdaterer statusen min ganske hyppig, og senest i dag traff jeg en jeg gikk på videregående med og han fortalte at det var hyggelig å hilse på meg igjen selv om han visste godt hva jeg holdt på med om dagen. Han fulgte med på Facebook. Så det har da sin misjon det også.

I det siste har jeg testet ut Twitter. Twitter er et sosialt medie der man "kvitrer" hva man holder på med akkurat nå, egentlig ganske likt statusen man setter i Facebook eller LinkedIn. Meldingsteksten kan være 140 tegn, noen få tegn kortere enn en SMS. Så da er SMS en fin måte å oppdatere "kvitringen" på. Og dette er tydeligvis veldig populært i USA der "alle" kvitrer om hva de holder på med. Til og med Barack Obama og Britney Spears kvitrer. (For de som er interessert er min Twitter-side her.) Her på berget er det ikke så populært enda, men det kommer sikkert snart. NRK, og NRKbeta som jeg skrev om i et annet innlegg, er aktive og når også Petter Stordalen kvitrer fra USA, må vel Twitter ha blitt mainstream...

Men hva er poenget egentlig? Si fra hva man holder på med til enhver tid? Ja, det også. Det er mange som har spurt seg det samme, og mange har svart på spørsmålet. Jeg er usikker enda, men tiden vil vise om det blir poppis her også.

Nyhetene kommer raskere gjennom sosiale medier enn i de tradisjonelle. Se på den siste flyulykken i USA der et fly nødlandet på Hudson River. Fire minutter etter nødlandingen tikket det inn et "twitter" med meldingen om at han hadde sett et fly nødlande. De som fulgte vedkommende fikk nyhetene før alle andre. En annen bruker sendte inn et bilde med sin iPhone til TwitPic. Så det er klart det har noe for seg.

Jeg er spent på den videre utviklingen. Uansett vil de som tror de kan stoppe utviklingen i Wilhelms Widunderlige Werden ta virkelig feil.